Tangerine Dream i London

London 31. Mars – 2. April, 2010

Tangerine Dream har blitt et veldig viktig band, eller skal jeg si institusjon, for meg de siste årene. Jeg begynte å høre på dem allerede rundt 1990, da platen Melrose kom. Og selv om jeg likte Melrose veldig godt var det likevel ikke et band jeg lyttet veldig mye på. Sakte men sikkert har flere og flere låter av bandet sneket seg inn under huden min, og for rundt 5 år siden begynte interessen virkelig å ta av. Jeg hadde likevel aldri trodd jeg noensinne skulle få oppleve dem i levende live på en konsert. Da de ble bekreftet til Night Of The Prog festivalen på Loreley-klippen i 2008 skjønte jeg at jeg bare måtte trosse min fly-fobi og reise nedover. Det faktum at en av bandets grunnleggere, Klaus Schulze, skulle spille på samme scene samme kveld gjorde ikke interessen for å reise mindre. Dessuten kunne vi jo kombinere det med ytterligere to dager med bra progressiv musikk.

Jeg trodde dermed at jeg hadde sett Tangerine Dream for første og siste gang, og var veldig fornøyd med at jeg i alle fall hadde fått oppleve dem. Så viser det seg at de skal ut på en mini-turne i 2010, og at selveste Royal Albert Hall i London skal være åstedet for finale-konserten. Billettene ble lagt ut tidlig på sommeren 2009, altså nesten et år i forveien. Jeg tror ikke jeg nølte så mye som et sekund. Dette skulle jeg ha med meg! Billetter ble innkjøpt raskt, og det var også veldig artig at både Jan Ove og Jørn meldte sin interesse med en gang, til tross for at de ikke hadde hørt så mye på bandet tidligere.

Ventetiden var veldig lang… og plutselig er likevel alt over! Det er jo slik det alltid er. Et kjent fenomen.

Jeg skjøv konserten litt ut av tankene, og prøvde å gjøre litt annet enn å bare sitte og vente i alle de månedene. Jeg har blitt flinkere med årene til å være tålmodig, og å leve her og nå, så billettene lå trygt i konvolutten fra Royal Albert Hall. Noen uker før konserten begynte den virkelige oppladningen. Jeg har spilt veldig mye Tangerine Dream i tiden før konserten (noe min last.fm profil også viser). Og selv om jeg mangler veldig mye musikk av bandet har jeg pr. i dag 1102 Tangerine Dream-komposisjoner lagret på min PC. Jeg har lastet ned mye fra bandets offisielle nedlastingsbutikk, og jeg eier omkring 60 CD’er av dem.

Noe av det som er interessant med Tangerine Dream er at uansett hvor stor fan du er finnes det likevel alltid noe nytt å oppdrive. Eksempelvis har de jo laget 50-60 soundtracks. Mange av disse er veldig vanskelig å oppdrive i dag, så jakten vil alltid være interessant.

Vel, Jørn, Jan Ove og jeg reiser så onsdag 31. Mars med fly til Gatwick. Flyturen går overraskende bra, og dermed er jeg i London for andre gang i mitt liv. For en by! Jeg er helt overveldet over hvor pent det er der. Jeg skulle virkelig ønske å bruke mer tid ved en senere anledning, men denne gangen ble det bare to dager.

På vei inn mot London kommer en stor bonus, da det viser seg at toget går rett ved siden av Battersea Power Plant, som så legendarisk er avbildet på Pink Floyds plate Animals. Jeg tror jammen meg vi kjører på et av togsporene som vises på coveret. Plutselig rager den kjente bygningen rett utenfor vinduene. Toget går sakte, så vi rekker både å ta bilder og å dvele litt ved synet. Jeg hadde ikke regnet med å se den bygningen med det første, så dette var en veldig hyggelig start på oppholdet i London. Pink Floyd er jo tross alt temmelig viktig for meg, selv om det denne gang er Tangerine Dream som er stjernen i showet.

Battersea Power Plant.

Battersea Power Plant litt fra avstand.

Vel framme går vi ut og spiser en meget god middag før turen går til Piccadilly Circus. Vi er innom HMV og handler litt musikk/film før vi inntar et par ”ale” på en skikkelig tradisjonell engelsk pub. Herlig!

Jørn og meg ved Piccadilly Circus.

Selve konsertdagen rekker vi en tur til området rundt London Eye (der Tangerine Dream spilte sin London-konsert i 2008. Denne er dokumentert på dobbelt CD’en The London Eye Concert). Big Ben bivånes for første gang for mitt vedkommende, og bygningene rundt Themsen er rett og slett spektakulære.

Jan Ove foran The London Eye.

Vi vurderer å gå inn på et museum, men innser at tiden er knapp og folkemengden og køene er lange overalt. Derfor blir det heller et par Guinness og Honey Dew (som var en meget interessant øl) i en trang kjellerpub. Særdeles koselig!

Jeg slapper av på hotellet før konserten

Det arrangeres en fan-meeting før konserten, som jeg hadde meldt oss på før vi reiste. Dette skulle avholdes på en pub som heter The Builder’s Arms, omtrent 15 minutters gange fra Royal Albert Hall. Denne pub’en lå i et mildt sagt spektakulært nabolag. Jeg følte meg mindre og mindre etter hvert som vi nærmet oss. Det var tydelig at dette var et utrolig fint strøk. Jeg gikk bare og tittet rundt meg. Jeg synes det er så mye fine boligstrøk i London.

The Builder’s Arms var en to-etasjes gammel pub, hvor stort sett andre etasje var holdt av for denne fan-meetingen. Aldri før har jeg vært på en pub med såpass mange Tangerine Dream fans samlet. Jeg fikk møtt folk fra TD-forumet som jeg tidligere kun hadde et navn/nick på. To eldre herremenn som satt ved bordet vårt hadde tatt turen over fra California for å se denne konserten, og vi møtte ellers folk fra mange forskjellige land. I tillegg var det hyggelig å stifte bekjentskap med Stein fra Bergen og å møte Ståle fra Sandefjord igjen, som vi også var sammen med i Loreley i 2008.

Jørn til venstre og Jan Ove til høyre. To herremenn fra California i midten.

I tillegg overhørte vi to andre nordmenn på vei ut etter konserten, så da vet jeg i alle fall om 7 nordmenn som var der. Det var litt synd vi ikke snakket til de to nordmennene vi ikke kjente, da det er sjelden å møte norske Tangerine Dream fans.

Vel, det nærmer seg konsert-tid, og vi rusler bortover mot Royal Albert Hall, full av forventninger. Bilder blir tatt utenfor, og vi rekker en runde rundt bygningen før vi går inn. Det er vanskelig å tro at vi endelig er der, ved denne legendariske konserthallen.

Dette skiltet måtte dokumenteres.

Jørn og Jan Ove utenfor Royal Albert Hall. Et monument i bakgrunnen.

Jeg hadde planlagt å kjøpe mye musikk, men i merchendise hadde de kun utgivelser fra de siste årene. Alt dette har jeg fra før, så det eneste jeg kjøpte var den nye (og meget bra) EP’en som heter ZeitGeist. Gitt ut spesielt i anledning denne mini-turneen. Det var litt av en kamp for å komme fram til disken, da det kun var ét utsalgssted, og det stod horder av folk rundt. Men det var veldig hyggelig å se at CD’ene virkelig fikk vinger. De bak disken klarte knapt å holde tritt med etterspørselen. Jan Ove og Jørn kjøpte et par CD’er i tillegg til EP’en.

Merchandise

Vårt første syn av selve hallen var magisk. Det er rett og slett utrolig flott der inne. Stort, gammelt, velholdt og fult av historie. Hvilke store begivenheter har ikke funnet sted her i tidens løp…

Stolene er litt trange, men det er også det eneste negative ved hele opplevelsen. Konserten er rett ved å starte!

Fire cellister i masker kommer på scenen og spiller noen minutter av platen Zeit (1972). Spenningen stiger, og forventningene er skrudd i taket. De fire strykerne forlater scenen, og Linda Spa kommer inn, iført en kjole full av elektriske lyspærer! Hun setter seg ved flygelet og starter å spille klassisk piano. Edgar Froese kommer etter hvert inn. Høy, tynn og iført en stor hatt. Han går bort til Linda og kysser henne teatralsk i nakken og stiller seg ved siden av flygelet og betrakter henne spille. Så skjer noe som kom som et sjokk på oss alle. Edgar trekker en pisk fram fra jakken sin og dundrer den ned på strengene i det åpne flygelet to ganger så det ljomer gjennom hallen. Linda bråstopper å spille og blir sittende å se ned. Publikum er ”awestruck”!

En utrolig teatralsk åpning på konserten! Vi er både på konsert og på teater! Denne spektakulære åpningen gir rom for mange tolkninger.

Edgar setter seg ved sitt synth-oppsett og Linda går av scenen for senere å komme tilbake i mer normale klær. Flygelet trilles vekk, og konserten er virkelig i gang. Linda Spa, Iris Camaa, Thorsten Quaeschning og Bernhard Beibl kommer på scenen, og nyinnspillingen av klassikeren Rubycon fosser ut i Royal Albert Hall med dundrende bass. Showet åpner med en del klassikere, og vi kunne ikke håpe på mer enn det de neste tre timene gir oss. Jeg trenger ikke skrive så mye om set-listen, men Phaedra, Song Of The Whale, Stratosfear, Cloudburst Flight og Poland er alle med. Av nyere storheter får vi Ayumi’s Loom, Trauma, Mombasa og One Night In Space.

Etter første halvdel er det pause, og vi går fram for å ta litt bilder av scenen og hallen generelt. Tangerine Dream tillater foto på alle sine konserter. En hyggelig gest. Pausemusikken er intet ringere enn Marillion. Faktisk Happiness Is The Road albumet! Temmelig overraskende. Jeg vet ikke om noen i Tangerine Dream er Marillion-fans, men det er faktisk meget godt mulig at de er det. Nå kan jeg si at jeg har hørt Marillion i Royal Albert Hall.

Meg inne i hallen.

Andre halvdel setter i gang. Flygelet er igjen framme. Denne gang med Thorsten ved klaviaturet. Han spiller et klassisk stykke av Eric Satie. Meget pent! Deretter bærer det atter ut i et hav av elektronisk vellyd, smatrende sequencere og dyp bass. Vi er alle imponert over hvor utrolig flott lyden er i denne hallen. Vi sitter og nyter hvert sekund.

Berhard Beibl’s gitar har blitt ganske framtredende i lydbildet til Tangerine Dream, og enkelte låter har fått et skikkelig heavy tilsnitt. Det er også en tradisjon at Edgar selv spiller en låt på gitar, og jubelen er stor da han trer fram og spiller en lang gitarsolo i låta Hamlet. Berhard komper, og kommer inn og spiller dobbel gitarsolo sammen med Edgar i deler av låten.

Siste ekstranummer er en ny cover-versjon av Beatles’ Norwegian Wood. Faktisk med vokal (denne er også å finne på den nye EP’en). Det låter rett og slett utrolig vakkert. Iris (som ser utrolig nydelig ut for anledningen), Thorsten og Bernhard synger.

Edgar kommer til slutt fram og avsier sine vanlige ”closing words”. Han kommer også med en kryptisk melding: ”Next time we will hopefully meet in a more comfortable place… if you know what I mean…” Han takker publikum og publikum takker han tilbake.

Det arrangeres en ”meet & greet” etter konserten for de som er medlem av Tangerine Dream Online Club (jeg er det), men denne blir det til at jeg dropper. Det kunne vært hyggelig å treffe bandet, men jeg føler meg som regel litt beklemt i slike situasjoner. Vi vandrer i stedet ut. Lykkelige og tilfredse. Tilbake på hotellet vanker det en øl i hotellbaren før vi sier oss fornøyd og går til sengs.

Jeg har kommet over et par anmeldelser av konserten. Jeg bare skumleste dem, og karakterene var vel 2 av 5, eller noe i den ene, og litt bedre i den andre. Helt som ventet av journalister, og jeg ”couldn’t care less”. Helt uinteressant så lenge jeg leser på forumet at alle er utrolig fornøyde, og at dette var Tangerine Dream i virkelig storform. Bandet har jo stort sett et godt voksent publikum, som ikke er redd for å si fra om de er misfornøyde, men her er det ikke misnøye å spore. Vi har sett legendariske Tangerine Dream i en av verdens flotteste konserthaller. Bandet spilte musikk fra forskjellige epoker, og vi fikk akkurat det vi var lovet.

Jørn og Jan Ove utenfor.

Edgar Froese er nå 65 år. Han har komponert et sted mellom 1200 og 1500 låter i sin karriere. Han har ledet bandet fra starten i 1967 og fram til i dag. Det har vært mange forskjellige besetninger og epoker, men Edgar har alltid vært den faste pilaren i bandet. Det er usikkert hvor lenge han vil holde på, men jeg håper i alle fall på noen konserter til. Tangerine Dream som band tror jeg uansett vil fortsette. Vi skal huske at Edgars sønn, Jerome Froese, var med i bandet i nesten 15 år fra slutten av 80-tallet. Det er godt mulig at Edgar etter hvert overgir sitt livsverk til Jerome, for å starte et nytt kapittel i bandets historie. Hvem vet?

Konserten skulle opprinnelig filmes, og det hadde vært et utrolig hyggelig dokument fra en fantastisk konsert. Filmingen ble dessverre ikke noe av, men jeg er 100% sikker på at det vil komme en CD-utgivelse fra denne konserten senere i år. Virkelig noe å se fram til!

Det er unødvendig å si at jeg har hatt ”the time of my life”.