Winter In Hiroshima er CD nummer 4 fra prosjektet som kalles The Five Atomic Seasons. Tangerine Dream fikk i oppdrag å skrive musikk til en manns opplevelser under krigen. Jeg har ikke satt meg veldig godt inn i bakgrunnen for dette prosjektet, men det er tydelig at bandet har tatt oppgaven på alvor. De tre foregående utgivelsene i denne serien har virkelig holdt en god kvalitet. Summer In Nagasaki er dog den definitivt beste så langt.
Hvordan står det så til med denne nye utgivelsen? Vi har kommet fram til vinter, og jeg synes ikke umiddelbart den har et ”kaldt” preg over seg. Like fullt presenteres det musikk av høy kvalitet fra ende til annen. Det vil si, jeg må utelukke første spor, Transition, for det synes jeg er noe av det mest enerverende og svakeste Tangerine Dream har gjort til dags dato. Vi får presentert en veldig irriterende vokal som går i loop gjennom hele sporet, og det ødelegger fullstendig det som kunne ha vært en flott åpning på denne ellers så gode platen. Transition er rett og slett en låt jeg gjerne skipper hver gang jeg hører på denne CDen.
Men fra spor to er det definitivt bedring! Ayumi’s Loom er en nær 10 minutter lang komposisjon som virkelig får meg til å grøsse på ryggen (i positiv forstand). Den inneholder de fleste elementer jeg setter pris på i Tangerine Dream. Vidunderlig melodi, og en god progresjon underveis. Herlige detaljer! Og jeg skulle så meget gjerne ha hørt denne live, i og med at Jacob nevner at den når enda større høyder i en konsert-sammenheng.
De neste syv sporene holder også en jevnt god kvalitet. Høydepunktet kommer i Insiders, som virkelig setter standarden for det jeg liker ved dette bandet i 2009. Siste spor ut er vidunderlige Glowing Vision, som har en herlig utvikling, og jeg bare lengter etter å høre siste CD i The Five Atomic Seasons (kan den ventes i forkant av London-konserten i April, mon tro?).
The Five Atomic Seasons er et prosjekt som går parallelt med The Phantom Ferry (nytt, interessant prosjekt fra Edgar Froese, som det så langt er uvisst hvor mange CD’er vil frambringe). Neste utgivelse i The Phantom Ferry vil antakelig fortelle meg mer om hvilket av disse to prosjektene jeg setter høyest, men naturligvis er The Five Atomic Seasons foran så lang, i og med sine fire utgivelser kontra The Phantom Ferry’s ene.
Winter In Hiroshima er den av de fire CD’ene i serien som så langt har krevd mest tilvenning for meg. Og kanskje er den også den som krever mest konsentrasjon. Til tider kan det være en tilsynelatende tidtrøyte å følge Edgar Froeses utbroderinger i dette signaturlandskapet (ja, for jeg vet ikke om noen annen komponist som kan skape akkurat det som Froese Sr. gjør), men du verden så mye man får igjen for tiden man investerer ved å lytte aktivt til denne musikken. Fremdeles står Summer in Nagasaki høyere i kurs hos meg, men Winter In Hiroshima er ikke langt bak. Og mon tro hva jeg lander på når alle fem CD’ene i dette uhyre interessante prosjektet omsider er utgitt.
Winter In Hiroshima - 8/10
For ordens skyld kan jeg også her gi mine karakterer til de foregående platene i The Five Atomic Seasons.
Springtime In Nagasaki – 7/10
Summer In Nagasaki – 10/10
Autumn In Hiroshima – 7/10
God anmeldelse! Jeg er overvejende enig. Der hvor vores meninger er forskellige, er nok at jeg ikke har noget imod den der nonsensvokal.
SvarSlettMen den har nok været rimeligt overeksponeret de seneste par år.
Godt vi er omtrent enige. Jeg har vanligvis ikke noe i mot vokalen i TD, men akkurat på Transition synes jeg det ble et veldig irriterende element. Det er mest melodilinjen, og ikke selve vokalen, som irriterer meg. :-)
SvarSlett